Etter den makeløse suksessen med Peter Grimes for noen år siden, er det stor stas å bli invitert tilbake til Edinburgh International Festival. Selveste Víkingur Ólafsson blir med som solist i Robert Schumanns romantiske og melodiøse a-mollkonsert.
Konserten innledes med La Valse, et uttrykk for Maurice Ravels fascinasjon av valsen som form. I ettertid har man lurt på hva Ravel selv la i stykket – var det en hyllest til Johann Strauss II og den wienerske tradisjonen eller var det en samfunnskritikk? Schumann brukte lang tid på å komponere sin eneste pianokonsert. I 1837, tre år før de giftet seg, skrev Schumann et brev til Clara Wieck hvor han fortalte henne om sine planer for et større verk for piano - «et kompromiss mellom en symfoni, en solistkonsert og en stor sonate». Det tok imidlertid hele åtte år før verket var premiereklart. Víkingur Ólafsson, omtalt som «Islands Glenn Gould», har vært solist med orkesteret flere ganger, og liker seg svært godt i Bergen.
Edward Gardner og orkesteret avrunder kvelden med Sergej Rakhmaninovs siste store, lyriske og samtidig rytmisk livlige orkesterverk, skrevet i sin helhet i USA, men som gjenspeiler komponistens hjemland som han forlot i 1917.
OM ARTISTENE
Edward Gardner (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til 2024. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021.
Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse fra universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.
Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.
Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms Sibelius med Lise Davidsen og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.
Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.
Víkingur Ólafsson (foto: Ari Magg) har i løpet av kort tid tatt den internasjonale musikkverden med storm, og omtales som «The new superstar of classical piano». Han er i dag en av de mest etterspurte pianistene i den klassiske verden.
Hans innspillinger av Philip Glass, Johann Sebastian Bach, Wolfgang Amadeus Mozart, Claude Debussy og Jean Philippe Rameau er alle mottatt med strålende kritikker og han er kåret som vinner av flere priser, for eksempel BBC Music Magazine Awards 2019 og Gramophone 2019 Artist of the Year.
Ólafsson er eksklusiv artist for plateselskapet Deutsche Grammophon. Han har vært residensmusiker med flere orkestre og konserthus, blant annet i Konzerthaus Berlin og South Bank i London. Ólafsson har spilt med Bergen Filharmoniske Orkester tidligere, først under Festspillene i Bergen i mai 2020 da de strenge restriksjonene knyttet til den pågående pandemien gjorde at internasjonal reising ikke var mulig, slik at Griegs klaverkonsert ble framført digitalt med solisten i Reykjavik og orkesteret i Bergen.
Høsten 2020 var han solist i sin landsmann Daniel Bjarnasons verk Processions, og han var orkesterets residensmusiker våren 2021. Víkingur er en dyktig og fengende kommunikatør både på og utenfor konsertscenen. Han blir solist på orkesterets kommende turné til Edinburgh, København, Wiesbaden og Bremen.
OM PROGRAMMET
Vals, eller portrett av valsen som fenomen?
Maurice Ravel hadde en betydelig fascinasjon for valser, og til sin elev Manuel Rosenthal sa han at «alle komponister ønsker å skrive en god vals. Dessverre er det svært vanskelig. Derfor skrev jeg isteden en symfonisk vals til ære for Johann Strauss.»
Idéen til dette verket kan dateres til 1906, og arbeidstittelen var «Wien.» Det skulle likevel gå mange år før verket var ferdig: i 1919 mottok Ravel en bestilling fra Sergei Diaghilev på ballettmusikk til hans toneangivende kompani, Ballets russes. Navnet til tross opptrådte de aldri i Russland, men de turnerte i Europa og USA, og stod blant annet for urframføringen av Stravinskys «Vårofferet» og «Ildfuglen.»
Da Diaghilev fikk høre «La valse» første gang, var det Ravel som spilte den på piano for ham. Etterpå skal han ha tygget på sine falske tenner, og fiklet med monokkelen før han sa: «Nei. Ravel, dette er et
mesterverk! Men det er ikke en ballett. Det er et portrett av en ballett – et maleri av en ballett.»
Det ble ikke noen scenisk produksjon av det, men «La valse» ble fort et svært populært verk i konsertsalene, og det er fortsatt et av Ravels mest spilte. Og om det ikke er nevneverdig egnet å danse til, maner likevel komponisten fram et kaleidoskop av farger, bilder, inntrykk og ikke minst ekko av en forgangen tid. Det er ikke noe problem å se for seg velkledde damer og herrer på ball i Wien, hvor de svinger seg i valsen under lysekronene, og hvor hint av sødme og kurtise setter følelsene i sving.
Så kan det innvendes at stykket har sine mørke undertoner, Både åpningen og den lett frenetiske avslutningen er alt annet enn søte reminisenser av Strauss, men snarere noe som leder tankene hen mot det dramatiske og makabre.
Ravel ble spurt om det var et politisk budskap i verket, for all hans beundring for Strauss til tross: Stykket var ferdig komponert etter første verdenskrig, og Wien var hovedstaden i Østerrike-Ungarn, et land Frankrike hadde vært i krig med. Ravel avfeide dette, og mente kunsten skulle være hevet over politikken.
Sikkert er det uansett at hans symfoniske hyllest er og blir «La valse» i bestemt form, ikke bare «une valse,» og at denne «valsens vals» vil fortsette å begeistre oss med sin sammensatte kollasj av sødme, skarpe harmonier, glede, mørke og lys.
Romantisk poesi
Schumann er romantikeren par excellence,» sier Sir Andras Schiff i sine memoarer (Music comes out of silence), og det er nok å minne om programinnholdet i «Rhinsymfonien,» eller klaververk som
«Faschingsschwanck aus Wien» og «Papillons,» eller for den del sangsyklusen Dichterliebe for å bekrefte dette. Schumann elsket å fylle musikken sin med gåter og musikalske koder: gitte tema og vendinger skulle symbolisere personer eller stemninger, og han ga sågar navn til karakterene som representerte de uttrykksmessige ytterkantene i hans personlighet: Florestan, den ville, og Eusebius, den milde.
Han var lenge oppover ørene forelsket i den vakre og talentfulle Clara Wieck, for sikkerhets skyld datter til pianolæreren hans, og deres kjærlighetshistorie er som tatt ut av en roman: Robert Schumann, den stormfulle og lidenskapelige aspirerende komponist, som ser sin perfekte livsledsager i den unge klavervirtuosen Clara.
Faren hennes ville selvsagt ikke ha noe av dette forholdet, og i lengsel til sin kjære skriver Schumann blant annet sin Fantasi i C-dur, opus 17 – en trykk-koker av et verk som kan gi oss et hint av hvor voldsomt det bruset i hans blod. Og så skulle altså soga ende godt: Clara og Robert gifter seg, og hun blir hans desidert viktigste støttespiller, både menneskelig og musikalsk.
1800-tallet er pianoets århundre, og det kan neppe undervurderes hvor viktig pianoet var i Schumanns kompositoriske virke: De første 37 opusene hans inneholder alle bruk av piano. Når det gjelder kveldens konsert var den opprinnelig tenkt som et énsatsig verk for piano og orkester. Det som senere skulle bli 1. sats i konserten var ferdig i 1840, men ble aldri gitt ut, simpelthen fordi ingen forleggere ønsket å trykke det. Muligens er det fordi det var vanskeligere å selge et slikt fantasiverk, enn en tradisjonell tresatsig konsert.
Løsningen for Schumann ble da å legge til et intermezzo som andre sats, som fungerer som et hvileskjær før den mer fyrige og utadvendte finalen.
Første sats begynner med et brak i orkesteret, før solisten tar oss med i punkterte kaskader nedover klaviaturet. Og så romantisk og stormende dette enn er, påpeker musikkforskeren Martin Gieck at denne passasjen leder tankene tilbake til åpningene i de franske overtyrene fra barokken.
Satsen har egentlig bare ett hovedtema, som introduseres i oboen med tonene C, H, A og A. Dette er en omskriving av Clara sitt navn, og temaet brukes i en rekke forskjellige fargelegginger og karakterer. Schumann ville ikke skrive for datidens flamboyante virtuoser, men søkte heller å få til en mer innadvendt tone, med utstrakt musikalsk dialog mellom solist og orkester.
Som tittelen antyder, er andre sats ikke noen stort utlagt adagio eller andante, men et kortere mellomspill på vei til finalen. Her gir Schumann oss et noe scherzo-preget tema i den lyse og lette tonearten F-dur, og satsen føres attacca inn i finalen.
Denne satsen har et tema som minner om Clara-temaet i 1. sats, og er mer virtuos og leken i stilen. Etter en stund introduseres et tema som egentlig ikke passer inn i taktarten, og som dermed skaper stor forvirring for
lytteren – dette var også Schumanns intensjon.
Klaverkonserten til Schumann holder seg stadig populær hos både solister og publikum, og på sett og vis er den en fullkommen symbiose av symfonikeren og pianistkomponisten Schumann: et velbalansert verk hvor poesien og de vakre øyeblikk er nydelig utformet, og hvor romantisk-virtuose eksesser har måttet vike for
innadvendt poesi.
Et verdig punktum for en stor romantiker
Det å skrive symfoniske danser stod som en temmelig fjellstø romantisk tradisjon, og var en måte for komponistene å utforske romantikkens idéer om nasjonal identitet og folklore med symfoniorkesteret som verktøy.
Vår egen Grieg skrev slike, og andre senromantikere som Elgar, Brahms og Dvořák komponerte dansesuiter for orkester, ofte med geografiske antydninger. Rakhmaninov sine symfoniske danser er hans siste store verk, og ble fullført i 1940 da han hadde emigrert til USA.
Like før sin død i 1943 oppsummerte han sitt kunstneriske virke, og sa blant annet at «i alle mine verk har jeg ikke gjort noe bevisst forsøk på å være original, romantisk, nasjonalistisk eller noe annet. Jeg skriver ned på papir den musikken jeg hører inni meg, så naturlig som mulig. Jeg er en russisk komponist, og derfor har naturligvis mitt hjemland påvirket mitt temperament. Musikken min er et produkt av mitt temperament, og derfor er den russisk. Jeg er sterkt påvirket av Tsjaikovskij og Rimsky- Korsakov, men jeg har aldri forsøkt å imitere noen.»
Vi kjenner Rakhmaninov kanskje først og fremst for sine lange, uendelig vakre melodier, romantiske harmonier, følelsesladede utbrudd og ikke minst en musikalsk kjerne som først og fremst stammer fra den ortodokse sangtradisjon. De symfoniske dansene er likevel typiske for hans sene stil, hvor en del av den storslagne romantikken i stor grad er byttet ut med et rytmisk og distinkt driv vi først og fremst forbinder med Stravinsky og Prokofiev, skarpere harmonier, og ikke minst en interesse for å i større grad utforske
orkesterinstrumentene enkeltvis.
Første sats preges av et marsjaktig tema i c-moll. Åpningen er mystisk, og musikken kommer nærmest ut av ingenting. Og om Rakhmaninov kanskje ikke hadde noen nasjonal agenda i sin musikk, er det ikke til å komme fra at sekvensen hvor altsaksofonen gjør sin entré unektelig fører tankene hen til nostalgisk sentimentalitet.
I satsens coda gjør Rakhmaninov et interessant grep: han siterer første sats fra åpningstemaet til sin første symfoni, komponert i 1897. Det var dette verkets katastrofale mottagelse som brakte ham inn i en årelang depresjon, og kritikerne kalte ham en komponist som ikke hadde noen fremtid. Aner vi kanskje at komponisten så enden på sitt virke, og ønsket å slutte sirkelen?
Andre sats åpner med krasse, punkterte akkorder i mutede trompeter og stopphorn, før en eterisk vals svinger seg av gårde, avbrutt av horn og trompeter. Stryk og treblås fører an i en nærmest bittersøt dans, som mot slutten får et mer opphisset preg i både økt tempo og styrke, før det hele svinner hen i ingenting.
I siste sats er Rakhmaninovs religiøse røtter fremtredende, for her siteres både «Dies irae» og hymnen «Velsignet er du, Gud» (Blagoslaven yesi, Gospodi), men kanskje enda mer interessant er det at hans eget «Alleluja» fra Vespermessen (1915) gradvis glatter over Dies irae, og lar avslutningen bli stående som en monumental musikalsk seier.
Tekst: Frode Skag Storheim
publisert 13. juni 2022